Viktig bok om Grunnlovens miljøparagraf

Av Gjermund Aasbrenn

Publisert 3. mai 2020

Bokanmeldelse av Ole Kristian Fauchald og Eivind Smith (red.), Mellom jus og politikk: Grunnloven § 112, Fagbokforlaget 2019, 252 sider.

Bokanmeldelsen ble opprinnelig publisert i Lov og Rett, 2020 s. 185–188: https://www.idunn.no/lor/2020/03/litteratur. Bla i boken og les innholdsfortegnelsen og forordet her: https://www.fagbokforlaget.no/Mellom-jus-og-politikk/I9788245027013.

I 1972 publiserte den amerikanske jusprofessoren Christopher D. Stone artikkelen «Should Trees Have Standing?» Foranledningen var et søksmål anlagt av en forening for å hindre utbygging av et naturområde i California. USAs høyesterett avviste søksmålet med dissens 4–3, men mindretallet sluttet seg til Stones synspunkter. De mente at foreningen hadde rettslig interesse fordi den kunne betraktes som en representant for naturområdet, og at «environmental objects» burde gis rett til å «sue for their own preservation». Artikkelen satte sterke spor etter seg, og utallige miljøsøksmål har fulgt i dens fotspor.

Om lag 50 år senere står de norske jusprofessorene Ole Kristian Fauchald og Eivind Smith som redaktører av boken Mellom jus og politikk: Grunnloven § 112. Foranledningen er klimasøksmålet, anlagt av Natur og Ungdom og Greenpeace mot den norske stat for å hindre oljeboring i Barentshavet. Oslo tingrett frifant staten. Miljøorganisasjonene anket til Borgarting lagmannsrett, som forkastet anken. Begge instanser la imidlertid til grunn at Grunnloven § 112 – miljøparagrafen – gir materielle rettigheter som kan prøves for domstolene. Den 20. april 2020 ble miljøorganisasjonenes anke over lagmannsrettens dom fremmet til behandling i Høyesterett. Samme dag besluttet justitiarius at saken skal avgjøres av Høyesterett i plenum.

Boken favner imidlertid bredere enn klimasøksmålet. Redaktørene tilkjennegir høye ambisjoner i innledningen:

«Dette er […] ikke en bok om klimasøksmålet, men om grunnloven, forholdet mellom politikk og jus, forholdet mellom Stortinget, regjeringen og domstolene, samt grunnloven § 112 i et slikt bredere bilde. Vi har samlet bidrag som kan bidra til å belyse både § 112 mer generelt og noen av de mer generelle spørsmålene om grunnlovens rolle som klimasøksmålet springer ut av eller bidrar til å reise. At boken på denne måten også vil kunne påvirke den videre rettslige og politiske debatten, sier seg selv.»

Boken består av fem hoveddeler med til sammen elleve bidrag.

Del 1 setter temaet inn i en historisk og komparativ kontekst. Først gir professor emeritus Hans Christian Bugge en oversikt over hvordan miljøparagrafen ble til. Blant annet kan vi lese at det skulle gå 20 år fra det første forslaget ble fremsatt i Stortinget, til en slik bestemmelse ble vedtatt som Grunnloven § 110 b i 1992. Ved grunnlovsrevisjonen i 2014 ble bestemmelsen skjerpet og tatt inn i menneskerettighetskapittelet som § 112.

Etter denne historiske gjennomgangen skriver professor James R. May om den internasjonale trenden man ser nå, med stadig flere klimasøksmål. Antallet klimarettssaker på verdensbasis er for tiden over 1 400. Om lag 1 100 av sakene er amerikanske, mens 300 er fra andre land. Her er det grunn til å fremheve Urgendasaken, hvor Nederlands høyesterett nylig kom til at den nederlandske stat i løpet av 2020 må redusere klimagassutslippene i landet med 25 prosent sammenliknet med 1990-nivå.

Del 2 handler om jus og politikk. «Domstolene i grenseland mellom jus og politikk» er tittelen på professor Øyvind Østeruds bidrag, mens førsteamanuensis Øyvind Stokke presenterer en radikaldemokratisk analyse av den politiske offentligheten og klimasøksmålet. Bidragsyterne er henholdsvis statsviter og filosof, og artiklene gir andre perspektiver enn det juridiske. To stikkord er rettsliggjøring og kommunikativ rasjonalitet.

Del 3 er viet domstolenes egnethet i miljøretten. Professor Anna Nylund sammenlikner norsk, svensk og finsk behandling av miljøsaker. Hun konkluderer med at prosessen i forvaltningsdomstoler – som de har i Sverige og Finland – er mer gunstig for private parter enn prosessen i de alminnelige domstolene. Førsteamanuensis Sunniva Christina Bragdø-Ellenes skriver om overprøving av forvaltningsvedtak i miljøsaker. Begge bidragsyterne setter søkelyset på en viktig problematikk: Sakskostnadsreglene og det høye kostnadsnivået i de alminnelige domstolene begrenser tilgangen til domstolene også i miljøsaker.

Del 4 fokuserer på tolkningen av Grunnloven § 112. I det første bidraget – som er signert rådgiver Gøran Østerman Thengs – lanseres én mulig operasjonalisering av bestemmelsen gjennom en standardtilnærming. Drøftelsen er inspirert av Ragnar Knophs standardteori og høyesterettspraksis knyttet til tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven § 97.

Professor Eivind Smith anlegger på sin side et «rettspositivistisk utgangspunkt». Resonnementet munner ut i en konklusjon om at håndheving av Grunnloven § 112 hører under riksrett, og altså ikke er en sak for de alminnelige domstolene. Smith har dermed en langt mer defensiv tilnærming til tolkningen av § 112 enn de øvrige bidragsyterne som skriver om dette.

Til slutt i del 4 – under overskriften «Krav til utredning av klimavirkninger: Grunnloven § 112 annet ledd» – behandler advokatfullmektig Dagny Ås Hovind hvilke krav til vurdering av klimakonsekvenser som følger av bestemmelsen. Hun argumenterer for at den kan utgjøre et selvstendig rettsgrunnlag for en utredningsplikt.

Del 5 runder av boken med en analyse av miljøparagrafens anvendelse på særlige områder. «Nedbygging av strandsona og Grunnlova § 112» er tittelen på artikkelen fra professorene Ingunn Elise Myklebust og Ole Kristian Fauchald. Sistnevnte har i tillegg et eget bidrag om hvorvidt § 112 har selvstendig betydning for vern av villaksen. Forfatterne legger til grunn at bestemmelsen gir både rettigheter og plikter. Argumentasjonen står i sterk kontrast til Eivind Smiths tilnærming.

Det siste illustrerer bredden i boken – både når det gjelder temaer og tilnærminger. Dette er berikende, og resultatet er imponerende.

Her er det liten plass til å gå inn på enkeltheter. Hovedinntrykket er at bidragene holder høy kvalitet, og at de i sum dekker mange aktuelle og viktige spørsmål.

Skulle det være noe jeg savner, når boken tross alt er foranlediget av klimasøksmålet, er det mer om strategisk sakførsel som metode for politisk påvirkning. I dette stikkordet ligger det flere spørsmål. For eksempel: I hvilken grad er domstolene rette vedkommende til å ta stilling til denne typen konflikter? Og hvilke konsekvenser vil en eventuell tendens mot økt bruk av domstolene som kamparena i slike tvister ha for rettssystemet?

Til gjengjeld viser boken tydelig at Grunnloven § 112 har et uutnyttet potensial. Uavhengig av det endelige utfallet av klimasøksmålet er det klart at Grunnloven § 112 kan spille en rettslig rolle, blant annet som retningslinje for forvaltningsskjønnet og som tolkningsmoment. Her er det mange som har mye å hente.

Klima og miljø er vår tids kanskje største saker. Rettslig regulering og domstolskontroll er helt nødvendige elementer for å klare å møte de enorme problemene verden står overfor. At boken er aktuell og viktig, trenger derfor ingen nærmere begrunnelse. Den anbefales på det varmeste.

Norsk forening for miljørett

Org.nr. 918812075