Utviklingen av produsentansvar for reparasjon i den sirkulære økonomien

Av Kirsten Daae Wiig

10. juni 2024

Først av alt vil jeg rette en stor takk til foreningen for at min oppgave ble tildelte foreningens studentpris for 2023. Det er en stor ære og jeg håper andre studenter blir inspirert til å skrive sine avhandlinger om miljørelaterte spørsmål. Det er et spennende og, ikke minst, et viktig rettsområde. 

Våren 2023 leverte jeg masteroppgave med tittelen «Developing producer responsibility for repair in the circular economy». Temaet for oppgaven er, som tittelen tilsier, utvikling av produsentansvar for reparasjon tilpasset en bærekraftig og sirkulær økonomi. Jeg har sett på om rettslige standarder kan være en måte å forankre en slik type produsentansvar. Dette har jeg gjort gjennom en case-study av aktsomhetsplikten i den norske produktkontrolloven. Oppgavens overordnede problemstilling er om aktsomhetsplikten i produktkontrolloven § 3 («aktsomhetsplikten») kan hjemle grunnlag for å forenkle reparasjon av produkter i Norge. I det følgende vil jeg trekke frem hovedfunnene i oppgaven.

KONTEKST OG FORHOLDET TIL EU-LOVGIVNING

Oppgaven har et rettspolitisk perspektiv. Det innebærer at oppgaven har til formål å se på hvordan rettslig regulering kan stimulere til økt reparasjon av produkter gjennom etablering av produsentansvar. Analysen gjøres i lys av regjerningens målsetning om at Norge skal være et foregangsland i utvikling av en bærekraftig, sirkulær økonomi som fastsatt i «Nasjonal strategi for ein grøn, sirkulær økonomi» fra 2021. Denne målsetning har gjenklang i formålet til aktsomhetsplikten, som jeg kommer tilbake til nedenfor i punkt 3.

Omstilling til en sirkulær økonomi stiller blant annet krav til produkters levetid. En måte å forlenge levetiden til et produkt på er ved å reparere produktet dersom det blir ødelagt. I tillegg kan reparasjon bidra til å redusere både avfall og miljøbelastning forårsaket av produkter. Dette gjør reparasjon til et aktuelt verktøy for å stimulere en sirkulær økonomi. Om regjeringens ambisjon skal tas på alvor, innebærer det å se på mulighetene for utvikling av regler som kan fremme sirkulær økonomi. En mulig tilnærming er derfor å se på regulering av reparasjon.

En forutsetning for reparasjon er at et produkt er designet for å kunne repareres og at nødvendig informasjon og reservedeler er tilgjengelig. Dette er det produsentene (i vid forstand) som i stor grad har innflytelse over. Det gjør produsentene til en viktig aktør ved regulering av reparasjon.

EU har de senere årene fulgt opp denne tråden og kommet med en rekke lovforslag rettet mot produktutforming i den hensikt å styrke reparasjonsmuligheter. Dette er lovgivning Norge vil bli bundet av gjennom EØS-avtalen. Norske muligheter for utvikling ligger derfor i de aspektene ved reparasjon som EU fremdeles har til gode å regulere. Kostnader ved reparasjon er en slik mulighet. Dette kommer jeg tilbake til i punkt 5.

AKTSOMHETSPLIKTEN OG REPARASJONSPLIKTER

I kapittel 3 er det sentrale spørsmålet om aktsomhetsplikten kan hjemle plikter til å tilrettelegge for reparasjon. Ettersom aktsomhetsplikten er lite behandlet i rettspraksis og litteratur, og aldri under denne typen problemstillingen, krever det en nærmere tolkning av bestemmelsen.

Aktsomhetsplikten i produktkontrolloven § 3 lyder: «Den som produserer, innfører, omsetter, bruker eller på annen måte behandler produkt som kan medføre virkning som nevnt i § 1, skal vise aktsomhet og treffe rimelige tiltak for å forebygge og begrense slik virkning». Videre følger det av § 1 bokstav b at loven har til formål å «forebygge at produkter medfører miljøforstyrrelse, bl.a. i form av forstyrrelse av økosystemer, forurensning, avfall, støy og lignende».

Lovens formål utgjør en ytre ramme for pliktens rekkevidde. En nærmere tolkning av formålet viser at kjernen handler om forebygging mot negativ ekstern miljøpåvirkning fra produkter. Ettersom reparasjon er en måte å forebygge mot negative eksterne miljøpåvirkninger fra produkter, tilsier det at forpliktelser under aktsomhetsplikten kan inkludere reparasjonsrelaterte plikter.

En tolkning av aktsomhetspliktens innhold viser at den inkluderer både en kunnskapsplikt og en handlingsplikt. Disse utgjør sammen grunnlaget for en helhetsvurdering av hva som anses for å være aktsom opptreden for en produsent i et gitt tilfelle. Kort oppsummert innebærer kunnskapsplikten at produsentene er forpliktet til å ha oppdatert kunnskap om risiko for at egne produkter kan påvirke miljøet negativt, og hvordan dette kan forebygges. Handlingsplikten aktualiseres når handling er «rimelig» jf. produktkontrolloven § 3. Hva som er «rimelig» må avgjøres på bakgrunn av en proporsjonalitetsvurdering av risiko for skade og kostnader produsenten vil ha med å forbygge. Dette er aspekter man forutsettes å være kjent med på grunn av kunnskapsplikten.

Videre er det også sentralt at aktsomhetsplikten både har en negativ og en positiv side. Produsentene må avstå fra å handle i strid med lovens formål og de kan, etter en nærmere vurdering, være pliktet til å ta aktive grep for å forebygge negative virkninger fra eget produkt. Samlet sett åpner loven for en tolkning som gjør at produsenter kan være forpliktet til å tilrettelegge for reparasjon av sine produkter. Det er likevel en rekke sentrale aspekter ved aktsomhetsplikten som fremdeles må regnes som uavklarte. Derfor lar det seg ikke konstatere på bakgrunn av dagens rettskilder hvor langt en slik plikt eventuelt går. Det er derfor opp til myndighetene å klargjøre aktsomhetspliktens potensiale i relasjon til reparasjon.

HÅNDHEVING AV AKTSOMHETPLIKTEN

I forarbeidene til produktkontrolloven ble det forutsatt at domstolens og forvaltningens anvendelse av aktsomhetsplikten ville være sentralt for presisering og utvikling av aktsomhetsnormen. I kapittel 4 er derfor det sentrale spørsmålet om det er mulig å håndheve en plikt for tilgjengeliggjøre reparasjon etter aktsomhetsplikten og eventuelt hvordan.

Produktkontrolloven hjemler både strafferettslige og forvaltningsrettslige sanksjoner ved brudd på aktsomhetsplikten. Det er likevel kun én høyesterettsavgjørelse som sier noe om brudd på aktsomhetsplikten, og da er den anvendt i konkurrens med straffeloven. Høyesterett har med andre ord ikke hatt den rettsavklarende og rettsutviklende rollen lovgiver synes å ha sett for seg da loven ble vedtatt. Et viktig spørsmål er: Hvorfor?

For denne aktsomhetsplikten, som for andre rettslige standarder, er det en utfordring at den er vidt formulert og derfor ikke veldig presis. En første utfordring ved håndheving av aktsomhetsplikten er derfor legalitetsprinsippet. I tillegg er det også uavklart hvem som er søksmålsberettiget ved et eventuelt brudd på plikten. Dette skyldes blant annet at produktkontrolloven primært er en offentligrettslig lov, og at det i denne oppgavens henseende er snakk om skader på miljøet. Håndheving av brudd på aktsomhetsplikten i domstolene er derfor en krevende oppgave og potensielt noe av årsaken til manglende rettspraksis på området.

Som nevnt er også forvaltningens tilsynsorganer tildelt en viktig rolle med å følge opp at produktkontrolloven og dens forskrifter overholdes. Produktkontrolloven er likevel langt fra den eneste loven forvaltningen er pliktig å føre tilsyn med. Både ressursperspektiver og politisk styring medfører derfor at også håndheving i form av tilsyn fremstår krevende og derfor lite egnet for å bidra til noen form for avklaring.

MULIGHETEN FOR ET FORSKRIFTSFESTET REPARASJONSFOND

Siden analysen i kapittel 4 viser at håndheving er krevende av flere grunner, er spørsmålet i kapittel 5 om en presisering av plikt til tilrettelegging for reparasjon under aktsomhetsplikten kan gjøres gjennom forskrift.

Produktkontrolloven§ 4 hjemler adgang til å vedta forskrifter på nærmere bestemte vilkår. Det følger av en tolkning av § 4 at bestemmelsen hjemler adgang til å vedta forskrifter i den hensikt å håndtere avfallsproblemer forårsaket av produkter, forutsatt at det ikke er i strid med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen. Med dette som utgangspunkt vurderer jeg om produktkontrolloven § 4 mer konkret kan anvendes som hjemmel for å utvikle et produsentansvar som bidrar til å redusere kostnadene ved reparasjon. Jeg tar i denne sammenheng utgangspunkt i hvordan Frankrike har vedtatt et reparasjonsfond gjennom lov.

Frankrike vedtok i 2020 en lov som blant annet forpliktet produsenter til å finansiere et reparasjonsfond. Forbrukeren får rabatt ved reparasjon utover garantitiden ved at fondet finansierer noe av betalingen. Systemet administreres av organisasjoner produsentene plikter å være medlem av og finansieres gjennom en miljøskatt. Miljøskatten pålegges produsentene ut ifra hvilken grad produktene oppfylle gitte kriterier, eks. hvor enkelt produktet kan repareres.

Min tolkning viser at norske myndigheter har hjemmel til å etablere et tilsvarende reparasjonsfond med hjemmel i produktkontrolloven, og uten at det vil være i strid med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen. Et slikt reparasjonsfond er altså én måte man kan tenke seg at norske myndigheter kan utvikle et produsentansvar for reparasjon. Det er også en måte for Norge å følge opp sin ambisjon om å være et foregangsland i skiftet til en grønn, sirkulær økonomi.

AVSLUTTENDE BEMERKNINGER

I kapittel 6 konkluderer jeg med at aktsomhetsplikten i produktkontrolloven kan være et utgangspunkt for et norsk produsentansvar for reparasjon. Det er stor grunn til å tro at det på sikt vil bli foreslått internasjonale regler som retter seg mot kostnadssiden ved reparasjon. Poenget er imidlertid at utvikling ikke utelukkende trenger å skje på internasjonalt nivå. Frankrike har vist at nasjonale regelverk kan være en viktig brikke, og en drivkraft, for å fremskynde en ønsket utvikling gjennom å være et eksempel til etterfølgelse. Mitt mål med oppgaven har derfor vært å vise at også Norge kan være en drivkraft dersom norske myndigheter følger opp sin ambisjon med handling. Jeg mener at jeg med min masteroppgave har vist at det er mulig.

Norsk forening for miljørett

Org.nr. 918812075